Denne opplæringsmodulen utforsker det kompliserte forholdet mellom vinproduksjon, geografiske regioner og klimaendringenes økende innvirkning på vinsektoren. Deltakerne starter med å utforske det grunnleggende innen vindyrking, og lærer om hvordan beliggenhet, klima og jordsmonn påvirker egenskapene til vinen som produseres. Deretter går ferden videre til det globale vinlandskapet, der man undersøker hvordan de største vinregionene – i WINE-prosjektets partnerland, resten av Europa og verden – produserer forskjellige vinstiler som er formet av deres unike terroir. Modulen avsluttes med et dypdykk i hvordan klimaendringene påvirker vindyrkingsområdene og produksjonsmetodene. Ved slutten av modulen vil deltakerne ikke bare ha en forståelse av hvordan vin lages og hvor den kommer fra, men de vil også ha fått kritisk innsikt i de nye utfordringene vinindustrien står overfor i dagens kontekst.

Modulen er strukturert i tre hoveddeler/læringsenheter med en blanding av teori og praktisk innsikt:

Terroiret er ikke bare det fysiske stedet der vinrankene vokser, men også et komplekst sett av naturlige og menneskelige faktorer. Forståelsen av terroirets særegenheter gjør det mulig å velge de best egnede vinstokkene, optimalisere dyrkingsteknikkene og forbedre det kvalitative utbyttet av produksjonen.

Jordsmonnet er en av grunnpilarene i vindyrking, ettersom det har direkte innvirkning på vinstokkenes vekst, druekvaliteten og vinens egenskaper.

 Ikke all jord egner seg for vindyrking, og hver enkelt druesort krever jord med spesifikke egenskaper. Jordsmonnet spiller en avgjørende rolle som et reservoar av vann og mineraler som er avgjørende for plantenes vekst. Merkelig nok trives vinrankene bedre i mindre fruktbar jord enn i rik jord. Den samme vinstokken kan produsere druer med ulike egenskaper avhengig av jordsmonnet den dyrkes i. Vinstokkens røtter tar opp næringsstoffer fra jordsmonnet som påvirker vinens smak og kvalitet. Disse elementene kommer fra det dyrkede overflatelaget og bestemmes av geologien i regionen.

 Blant de viktigste egenskapene til en jord som er egnet for vinstokker, er drenering, noe som er viktig for å forhindre at røttene blir for mye vannmettet. Tilstedeværelsen av mineralsalter er også grunnleggende. To nøkkelaspekter tas i betraktning når man skal beskrive et jordsmonn: tekstur og kjemisk sammensetning.

 Tekstur eller kornstørrelse eller struktur refererer til organiseringen av de ulike faste partiklene som sand, silt og leire. Disse komponentene har forskjellige partikkeldiametre, og de har ulik funksjonalitet på agronomisk nivå. Jordskjelettet består av de groveste partiklene (diameter > 2 mm) og representerer nettverket som fylles ut av finjorden, som utgjør teksturen og er den gjenværende delen av jorda som består av mindre partikler (diameter < 2 mm). Med tanke på tekstur kan jordsmonn deles inn i:

Fra et agronomisk synspunkt er den ideelle jorda derfor den som balanserer de tre komponentene, med et leirinnhold på maksimalt 20-25 %.

Den kjemiske sammensetningen av jordsmonnet er avgjørende for vinplantenes ernæring. Elementer som nitrogen, fosfor, kalium, kalsium og magnesium er avgjørende for plantenes helse og druenes stoffskifte.

Jordsmonnet som er ideelt for vindyrking, består også hovedsakelig av kalkstein, mergel, skifer og leire.
– Kalkstein, dvs. kalsiumkarbonat, er en nøkkelkomponent som finnes i de fleste jordarter. Den stammer fra nedbrytning av organismer som har kalkstrukturer som skjell eller skjeletter. Denne mineraliseringen fører til dannelse av kalkholdige sedimenter som akkumuleres over store jordområder.
– Mergel er sedimentære bergarter som kombinerer en leirkomponent med en karbonatdel, vanligvis bestående av kalsiumkarbonat (kalsitt) eller en blanding av kalsiumkarbonat og magnesium (dolomitt). Mergelholdige sedimenter er utbredt over hele verden, spesielt i områder som en gang var marine eller lakustrine.
– Skifer er en mellom- til grovkornet metamorf bergart som kjennetegnes ved at den lett flasser av i tynne lag. De dannes ved at leire omdannes under høyt trykk og høy temperatur, noe som fører til at silikakrystallene orienterer seg i en bestemt retning og danner skiferplan.
– Leire er svært fine sedimenter som hovedsakelig består av leirmineraler, dvs. aluminosilikater. De dannes ved utvasking av bergarter som inneholder disse mineralene, etterfulgt av lang transport i innsjø-, hav- eller lagunemiljøer i løpet av tidligere geologiske epoker.

Vintreet er en spesielt værfølsom plante. Den er sårbar for både for mye varme om sommeren og vårfrost. I tillegg trenger den god lyseksponering og lite nedbør. Geografiske områder som oppfyller disse kravene, ligger i et breddeområde på 30° til 50° nord og 30° til 40° sør. Det finnes imidlertid unntak på grunn av varierende faktorer som påvirker vinens årganger.

Beliggenheten og eksponeringen av vinmarkene er avgjørende for å optimalisere vekstforholdene for vinstokkene og garantere kvaliteten på innhøstingen.

Man kan skille mellom to biologiske sykluser: livssyklusen, som handler om plantens alder, og årssyklusen, som handler om dens utviklingsstadier i løpet av året.

Vintrening dreier seg om dyrking og forvaltning av rader med vinstokker, inkludert organiseringen av plantene og strukturene som brukes til å støtte og styre veksten. De ulike konfigurasjonene og fysiske strukturene som brukes, som espalierer, pergolaer og rader, gjør det mulig for vinrankene å utvikle seg på en ordnet måte, noe som gjør det lettere å utføre jordbrukstiltak som beskjæring, innhøsting og sykdomsbekjempelse. Disse systemene påvirker også plantenes eksponering for sollys og ventilasjon, som er grunnleggende faktorer for modningen av druene og kvaliteten på sluttproduktet.

En grunnleggende klassifisering skiller mellom systemer uten og med espalier. I det første tilfellet snakker vi om «buskplanting», som kjennetegnes ved at vinrankene vokser selvstendig uten støtte. Når det gjelder systemer med stokker, skiller man mellom systemer med levende stokker, som i tilfellet «alberate», og systemer med inerte stokker, som omfatter alle moderne former for oppbinding som er vanlige i moderne vindyrking.

Ved bruk av inerte støtter for vintrening kan man skille mellom to hovedkonfigurasjoner: de der støttestrukturen er ordnet langs radens akse og de der den er plassert mellom radene. Det første tilfellet inkluderer espaliers (eller mot-espaliers), som er ledsaget av forskjellige beskjæringsmetoder. Disse treningsformene, som har sin opprinnelse i Frankrike og senere spredte seg over hele verden, regnes som moderne systemer. I det andre tilfellet finner vi tradisjonelle systemer som pergolaer, markiser og andre konfigurasjoner som også lar vinstokkene vokse radialt eller på tvers av radene.

De viktigste formene for vintrening som brukes er som følger:

• Kjennetegn: Vintreet holdes lavt og beskjæres til en Krever ikke strukturelle støtter.
• Fordeler: ideell for varme og vindfulle klimaer på grunn av lav eksponering; beskytter vinstokkene mot overdreven sol.
• Ulemper: Arbeidskrevende å håndtere og ikke egnet for fuktige klimaer der mangel på ventilasjon kan fremme sykdom.
• Typiske områder: Middelhavsområdet, med fattig og tørr jord.

● Kjennetegn: Et fornybart stangsystem (en del av vinstokken som velges ut under beskjæringen for å sikre kontinuerlig produksjon og fornyelse av plantens produktive struktur), med en eller to horisontale stokker som er bundet til bæretråder.
● Fordeler: Egnet for et bredt spekter av druesorter og terreng; forenkler beskjæringsstyring og avlingskontroll.
● Ulemper: Høyere risiko for brudd i sterk vind.
● Typiske regioner: Frankrike (Burgund), Italia (Piemonte, Toscana).

● Kjennetegn: En permanent stokk (en strukturell del av vintreet som ikke fjernes under årlig beskjæring og som fungerer som en stabil base for plantens utvikling gjennom årene, også kalt «cordon») er arrangert horisontalt langs ledningen; skudd vokser vertikalt fra knutepunktene.
● Fordeler: Letter mekanisk beskjæring; sikrer god eksponering for lys og luft.
● Ulemper: Stivt system; krever en lang opplæringsperiode for vintreet.
● Typiske regioner: Mye brukt i moderne vingårder over hele verden.

● Kjennetegn: Stokkene vokser på en forhøyet horisontal struktur og danner et baldakin.
● Fordeler: Beskyttelse mot for mye sol og regn; muliggjør blandet dyrking (f.eks. vinranker og grønnsaker).
● Ulemper: Komplisert vedlikehold; kan redusere druekvaliteten i svært fuktige klimaer.
● Typiske regioner: Trentino-Alto Adige, Japan.

● Kjennetegn: Ligner på pergolasystemet, men stokkene vokser på et horisontalt nett som støttes av stolper. Klasene er opphengt for enkel høsting og omfattende jordskygge.
● Fordeler: Egnet for høy produksjon; gir solbeskyttelse.
● Ulemper: Krever mye arbeidskraft; høye vedlikeholdskostnader.
● Typiske regioner: Apulia, Sicilia, Spania.

● Kjennetegn: G.D.C.-systemet innebærer at vinrankene vokser på to parallelle, horisontale strenger, noe som skaper en «dobbel gardin» av planter.
● Fordeler: God soleksponering og lufting, letter innhøstingen og forbedrer vinkvaliteten.
● Ulemper: Høye installasjons- og administrasjonskostnader.
● Typiske regioner: Brukes i Italia (Sicilia, Sør-Italia), California og andre varme, tørre områder.

● Kjennetegn: Vinrankene er arrangert vertikalt langs støttetråder.
● Fordeler: Letter tilgangen for mekanisk innhøsting og fytosanitære behandlinger; utmerket soleksponering.
● Ulemper: Ikke alltid egnet for dårlig jordsmonn eller vindfulle områder.
● Typiske regioner: Intensive vinmarker i Europa og den nye verden.

● Kjennetegn: Vintreet beskjæres til en begerform uten støtte.
● Fordeler: Vindbestandig; ideell for tørre klimaer.
● Ulemper: Ikke optimal for mekanisering.
● Typiske regioner: Spania, Sør-Italia.

Vinfremstilling er prosessen der druemost omdannes til vin, og omfatter alle produksjonsfasene fra innhøsting til det endelige produktet er klart til å slippes ut på markedet. Hver fase innebærer ulike operasjonelle valg som vinmakeren eller ønologen tar, avhengig av råmaterialet (de høstede druene) og det ønskede sluttproduktet. Disse valgene bidrar til å definere vinens egenskaper innenfor de grensene som settes av vintypen som produseres, og regelverket som regulerer klassifiseringen.

Ved fremstilling av rødvin har druemosten og skallene langvarig kontakt, både før, under og etter alkoholgjæringen, ved hjelp av maserasjonsprosessen. Dette gjør det mulig å trekke ut de mest verdifulle stoffene som finnes i skallene. Selv om denne vinfremstillingsmetoden tradisjonelt brukes til å lage rødvin, brukes den også til å lage noen typer hvitvin, i dag kjent som «appelsinvin», som får ulike fargenyanser på grunn av den lange kontakten med skallene. For å lage rødvin må druene høstes ved full modenhet, når de fenoliske forbindelsene i skallene og frøene er modne nok. Hvis fenolforbindelsene ikke er modne, risikerer man å få tanniner (naturlige forbindelser som finnes i planter, særlig i skall, frø og stilker, og som er kjent for sin snerpende virkning, en følelse som hovedsakelig kjennes på tungen og i ganen) som er harde og grønne, og som ikke vil utvikle seg verken under lagring i kjelleren eller på flaske. Riktig modning er derfor avgjørende for å unngå tilstedeværelsen av snerpende tanniner som ikke utvikler seg. Avhengig av hvilken type rødvin som skal produseres – om den skal drikkes ung, lagres middels lenge eller lenge – kan innhøstingsdatoen og vinfremstillingsteknikkene variere. For viner som skal lagres lenge, er det viktig med nøye planlegging når vinmarken beplantes, for det er ikke alle druesorter som egner seg til å produsere viner som tåler lang lagring samtidig som de organoleptiske kvalitetene opprettholdes eller forbedres. Etter eventuell avstilking og knusing av druene fylles gjæringskaret for å sette i gang gjæringen.

Hvitvinifikasjon består vanligvis av umiddelbar separasjon av skall og druekjerner fra druemosten før alkoholgjæringen, slik at man unngår ekstraksjon av fenoliske stoffer. Denne metoden brukes til produksjon av hvitvin, rosévin og noen hvite viner av røde druer, for eksempel Pinot Noir til musserende viner. Kvaliteten på hvite viner avhenger av innhøstingen, som må finne sted når druene er aromatisk modne, men fortsatt sure, med lav pH og uten fullstendig fenolisk modning. Etter innhøstingen presses druene for å skille saften fra skallene. Gjæringen foregår ved en kontrollert temperatur (mellom 15 og 20 °C) for å bevare aromaene. Til slutt klarnes vinen og behandles med svoveldioksid for å hindre oksidasjon og stoppe den malolaktiske gjæringen. Noen hvitviner lagres på tre, men de fleste får modne en kort tid i kjelleren for å fremheve de friske og fruktige tonene.

Ro Produksjonen av rosévin skjer hovedsakelig gjennom hvitvinifisering av røde druer. Druene får ligge i maserasjon i varierende tid, som for roséviner varer fra noen timer til maksimalt to dager, der aromastoffer og antocyaner, som gir roséfargen, utvinnes. Intensiteten på fargen avhenger av druesorten og varigheten av hudkontakten. Når fargen har nådd den ønskede nyansen, skilles skallene fra mosten, som fortsetter gjæringen uten dem. En annen teknikk er «saignée», der druene først behandles for rødvinifisering. Etter noen timer fjernes 5-10 % av den antocyanrike væsken og separeres for å fortsette gjæringen uten skallene, mens resten av mosten vinifiseres som rødvin. Rosévinene som fremstilles med denne teknikken, har en tendens til å få en mer intens farge, avhengig av hvor lenge de har vært i kontakt med skallene.

Den juridiske definisjonen av musserende vin er gitt i vedlegg VII, del II, i EU-forordning nr. 1308/2013. I henhold til denne forordningen er musserende vin et produkt:

a) fremstilt ved første eller andre alkoholgjæring av friske druer, druemost eller vin;
b) karakterisert ved frigjøring av karbondioksid, som utelukkende utvikler seg under gjæring, i det øyeblikket beholderen åpnes;
c) som ved lagring ved 20 °C i forseglede beholdere har et overtrykk på minst 3 bar (3,5 bar for musserende kvalitetsviner) på grunn av oppløst karbondioksid;
d) med et totalt alkoholinnhold i basisvinen på minst 8,5 % (9 % for musserende kvalitetsviner).

Det er viktig å skille mellom naturlig musserende viner, som definert ovenfor, og kunstig kullsyreholdige viner, som er produsert ved å tilsette karbondioksid. De to hovedmetodene for produksjon av naturlig musserende vin er den klassiske metoden, som innebærer sekundærgjæring i flasken, og Martinotti- eller Charmat-metoden, som foregår i en autoklav under trykk.

Hovedformålet er å gjære, modne og lagre vinen på riktig måte i de ulike fasene av vinfremstillingsprosessen. Det finnes ulike typer vinkar, og hver av dem har spesifikke egenskaper basert på hvilket produksjonsstadium de brukes i og hvilken type vin som skal produseres.

Vinkorker er et grunnleggende element for å bevare og beskytte vin, og sørger for at innholdet i flasken forblir forseglet og beskyttet mot ytre forurensninger som oksygen. I tillegg bidrar korken til å bevare vinens organoleptiske egenskaper under lagringen. Det finnes ulike typer korker, hver med sine spesifikke egenskaper som påvirker vinens holdbarhet. De viktigste korktypene er.

Naturkork er den mest tradisjonelle og mest brukte korken for kvalitetsviner, særlig de som er beregnet på lagring. Den utvinnes av barken fra korkeiketreet. Den er høyt verdsatt av følgende grunner:

Pusteevne: Kork tillater lett oksygenering, noe som bidrar til at vinen modnes over tid og forbedrer de organoleptiske kvalitetene.

Elastisitet og forseglingsevne: korken kan tilpasse seg perfekt til flaskehalsen og skape en lufttett forsegling.

Holdbarhet: En god kork kan, hvis den lagres riktig, vare i flere tiår uten at det går ut over vinens kvalitet. Kork har imidlertid noen ulemper, for eksempel risikoen for «korksmak», som kan endre vinens aroma negativt og gi den en muggen eller fuktig lukt.

Den syntetiske korken er et alternativ til naturkorken og er laget av plast- eller polymermaterialer, for eksempel polyetylen eller akryl. Disse korkene brukes i økende grad til viner som ikke er beregnet på lang lagring. Fordelene med syntetisk kork inkluderer:

Ensartethet og pålitelighet: De er ikke utsatt for feil, noe som sikrer mer forutsigbare resultater.

Enkel produksjon og lavere kostnader: De er rimeligere å produsere sammenlignet med naturkorker.

Egnet for unge viner: Syntetiske korker tillater ikke samme grad av oksygenutveksling som naturlige korker, noe som betyr at de ikke fremmer vinens utvikling over tid. De er imidlertid ideelle for viner som skal drikkes raskt.

Skrukorken er en metallkork som skrus på flasken. Den er mye brukt i utlandet og blir stadig mer populær for viner som ikke nødvendigvis er beregnet på ung konsum, takket være de mange forsøkene som er gjort siden 1990-tallet, og som har vist at skrukorker muliggjør regelmessig lagring av kvalitetsviner til betydelig lavere kostnader og risiko enn kork. Fordelene med skrukorker er blant annet:

Hermetisk forsegling: sikrer en perfekt forsegling og forhindrer inntrengning av oksygen, noe som bevarer vinens aromatiske og friske egenskaper.

Fravær av defekter: Siden den ikke er naturlig, er det ingen risiko for defekter som «korkflekk».

Enkel å åpne: Ingen korketrekker er nødvendig, noe som gjør det praktisk for forbrukerne. Skrukorker er imidlertid ikke ideelle for viner som skal lagres over lengre tid, da de ikke tillater den samme gradvise oksygeneringen som kork gir.

Vinkorker av glass er et moderne og elegant alternativ med en plast- eller gummipakning for sikker forsegling. De tilbyr:

Renhet: ingen risiko for korksmak, slik at vinens opprinnelige smaker bevares.

Lufttett forsegling: forhindrer oksidasjon og opprettholder ferskheten.

Gjenbruk: enkelt å ta ut, sette inn igjen og resirkulere.

Selv om de er bærekraftige og stilige, er de dyrere og mindre egnet for aldring på grunn av mangel på mikrooksygenering.

Fisar, Il Sommelier, volume 1° livello.

www.quattrocalici.it
https://www.triplea.it/it/
https://losaicheilvino.it/
www.wsetglobal.com

Ekstra ressurser for in-deep level:

Jamie Goode (2022), The science of wine: from vine to glass, University of California Press

https://www.youtube.com/watch?v=xNlZS4sW7Wc
https://www.youtube.com/watch?v=2PIvfUvlBvg

Druesorter, terroirkarakteristikker, viktige appellasjoner, for de største vinregionene i:
-Bulgaria, Italia, Spania, Belgia, Luxembourg, Norge.
-Resten av Europa: Frankrike, Portugal, Tyskland.
-Resten av verden: Sør-Afrika, California, Australia, Chile

Bulgaria har en lang historie med vindyrking og vinproduksjon som går mer enn 3000 år tilbake i tid, takket være gunstig jordsmonn og klima som støtter dyrking av både hvite og røde druer. Til tross for historiske utfordringer som ottomansk herredømme og vinlusen phylloxera (som angriper røttene til Vitis vinifera), opplevde landet en periode med stor produksjon på 1980-tallet, da det var en av verdens beste vinprodusenter.

Etter kommunistregimets fall opplevde sektoren en nedgang. Fra og med 2000-tallet har det imidlertid vært en oppblomstring takket være europeisk finansiering, ny teknologi og fokus på stedegne sorter. Bulgaria har etablert to områder med beskyttet geografisk betegnelse (BGB), og det arbeides med å skape nye vinregioner som bedre gjenspeiler landets regionale mangfold. Moderne produksjon kjennetegnes av små og mellomstore vingårder som markedsfører både lokale og internasjonale sorter, samtidig som de fremmer vinturisme.

Bulgaria har fem distinkte vinregioner
1. Donau-sletta (Nord-Bulgaria)
2. Svartehavet (Øst-Bulgaria)
3. Rosendalen (Sentral-Bulgaria)
4. Den trakiske dalen (Sør-Bulgaria)
5. Struma-dalen (sørvestlige Bulgaria)

Vinregionen Donau-sletta ligger i den nordlige delen av Bulgaria, og er et av landets viktigste områder med beskyttet geografisk betegnelse (BGB). Det omfatter rundt 30 000 hektar med vinmarker, selv om den nøyaktige størrelsen kan variere over tid på grunn av nyplanting og modernisering av avlingene.

Vinregionen rundt Svartehavet omfatter ca. 25 000 hektar vinmarker, som dekker både den nordlige og sørlige delen av Bulgarias svartehavskyst. Påvirkningen fra Svartehavet gir vinene fra denne regionen en særegen karakter, med livlig syre og lett mineralitet. Kombinasjonen av klima, jordsmonn og stedegne druesorter gjør Svartehavet til en av de mest interessante vinregionene i Bulgaria, særlig berømmet for kvaliteten på hvitvinene og utforskningen av lokale tradisjoner.

Rosendalen er en unik region i det sentrale Bulgaria, kjent for sitt gunstige klima og sine særegne viner. Området er berømt for sitt biologiske mangfold og sin kulturelle tilknytning til rosedyrking, noe som også gjenspeiles i vinene, som er kjent for sine delikate blomsterdufter. Regionen dekker rundt 20 000 hektar med vinmarker, og produksjonen er fordelt mellom røde og hvite sorter.

Den trakiske dalen er historisk knyttet til vinproduksjon helt tilbake til oldtiden, noe som gjør den til en av Europas eldste vinregioner. Mavrud-sorten, som er et symbol for regionen, representerer hjertet i bulgarsk vinproduksjon på grunn av sin intensitet og sitt lagringspotensial. Kombinasjonen av jordsmonn, klima og tradisjoner gjør dalen til en av Bulgarias mest prestisjefylte vinregioner, internasjonalt verdsatt for sine fyldige rødviner og utforskningen av innfødte druesorter. Det er den største vinregionen i Bulgaria, med over 70 000 hektar vinmarker, fordelt på røde og hvite sorter.

Struma-dalen er unik på grunn av sitt terroir og dyrkingen av den opprinnelige sorten Broad Leaf Melnik, en av Bulgarias eldste og mest karakteristiske druer. Denne druesorten gir røde viner med en sterk og krydret karakter, noe som gjenspeiler det varme klimaet og den mineralrike jordsmonnet i regionen. Takket være sin geografiske beliggenhet og vinkvalitet er Struma-dalen anerkjent som en av Bulgarias mest lovende vinregioner, med økende interesse fra internasjonale markeder. Struma-dalen dekker rundt 15 000 hektar med vinmarker, hovedsakelig konsentrert i de nedre delene av dalen og i åsene rundt.

Italia, som siden antikken har vært kjent som Enotria (vinens land), kan skilte med en over 4000 år lang vinhistorie. Grekerne og etruskerne introduserte druedyrking, mens romerne perfeksjonerte teknikkene og spredte vinkulturen. I middelalderen bevarte klostrene vindyrking, og i renessansen fikk italienske viner prestisje takket være adelige hoff. På 1800-tallet ble vinmarkene ødelagt av vinlusen, men vindyrking ble gjenopprettet ved hjelp av poding på resistente amerikanske grunnstammer. På 1900-tallet fikk vinproduksjonen et oppsving, med økende fokus på kvalitet og diversifisering. De siste tiårene har tekniske nyvinninger som temperaturkontroll i gjæringen og innføringen av DOC- og DOCG-betegnelser forandret bransjen. I dag er Italia verdens største vinprodusent, med en årlig produksjon på 60 millioner hektoliter og 700 000 hektar vinmarker som dekker hele landet. De italienske regionene kan skilte med et usedvanlig stort mangfold, takket være det unike klimaet og jordsmonnet. Noen av de mest internasjonalt anerkjente regionene er blant annet

1. Piemonte
2. Lombardia
3. Toscana
4. Trentino-Alto Adige
5. Veneto
6. Campania
7. Sicilia

Piemonte er en av Italias mest berømte vinregioner, berømt for sin århundregamle vinproduksjonstradisjon og det varierte terrenget den byr på. Regionen ligger i det nordvestlige hjørnet av landet, og er kjent for sine fjellandskap, åser og fruktbare sletter.

Lombardia, en region i Nord-Italia, er kjent for sitt varierte landskap og sin vinproduksjon av høy kvalitet. Åsene og innsjøene skaper et ideelt mikroklima for vindyrking.

Veneto er en av de mest produktive og anerkjente vinregionene i Italia. Regionen ligger i den nordøstlige delen av landet, og er berømt for sitt varierte jordsmonn og sin vinproduksjonstradisjon, som går langt tilbake i tid.

Trentino-Alto Adige er en vinproduserende region som kombinerer italiensk og østerriksk innflytelse, og som ligger i det nordøstlige Italia. Fjellene og åsene gir et ideelt miljø for vindyrking av høy kvalitet.

Toscana er en av Italias mest prestisjefylte vinregioner, verdenskjent for kvaliteten på vinene sine og det fantastiske landskapet i åsene.

Campania er en av de eldste vinregionene i Italia, med en tradisjon som går helt tilbake til romernes tid. Den privilegerte beliggenheten mellom havet og fjellene byr på en rekke ulike jordsmonn og mikroklimaer.

Sicilia er en av de mest fascinerende regionene for vindyrking, med en vintradisjon som går helt tilbake til antikken. Beliggenheten på Middelhavsøya fremmer en variert vindyrking.

Vinproduksjonen på Den iberiske halvøy begynte med fønikerne rundt 1100 f.Kr., etterfulgt av grekerne som introduserte nye teknikker og druesorter på 600-tallet f.Kr. Romerne intensiverte produksjonen og eksporten, men med Romerrikets fall og den arabiske invasjonen gikk produksjonen ned i de islamske områdene, mens den blomstret opp i de kristne kongedømmene takket være klostrene og Camino de Santiago. Reconquista på slutten av 1400-tallet bidro til at vindyrking ekspanderte i hele Spania, og vinproduksjonen fikk internasjonal berømmelse.

Vinlusen på 1800-tallet ødela europeiske vingårder, men satte også fart i moderniseringen i Spania. Med opprettelsen av de første opprinnelsesbetegnelsene i 1930 og Spanias inntreden i EU i 1986 fikk spanske viner internasjonal anerkjennelse. I dag er Spania en av de største vinprodusentene og -eksportørene i verden, med et bredt spekter av betegnelser og innfødte druesorter.

Spansk vindyrking kan deles inn i syv hovedregioner:
1. Galicia: Kjent for hvite viner som Albariño og noen røde varianter.
2. Middelhavskysten: Berømt for Cava og Priorat, med mange andre bemerkelsesverdige regioner.
3. Ebro-dalen: Utmerket for rødviner, spesielt Tempranillo, særlig i Rioja.
4. Duero-dalen: Hjemstedet til Ribera del Duero og de hvite Verdejo-vinene fra Rueda.
5. Det sentrale platået: Et tørt, solrikt klima dominert av La Mancha, verdens største vinregion.
6. Andalusia: Hjemsted for sherry og andre søte og røde viner.
7. Øyer: Unike vulkanske viner fra Kanariøyene og salte viner fra Balearene.

Galicia, som ligger nordvest i Spania, er kjent for å produsere friske og aromatiske hvitviner, takket være sin nærhet til Atlanterhavet og fruktbare jordsmonn. Det er en tradisjonell og sjarmerende region preget av små terrasserte vingårder.

Denne regionen omfatter områder som Catalonia, Valencia og Murcia, som ligger langs Spanias østkyst. Vinproduksjonen her er påvirket av det varme klimaet og nærheten til Middelhavet.

Ebro-dalen, som omfatter regioner som Rioja, Navarra og Aragon, er et av Spanias viktigste vinproduserende områder, kjent for sine elegante og komplekse rødviner.

Denne regionen omfatter det berømte Ribera del Duero, som ligger langs elven Duero. Den er kjent for å produsere noen av Spanias mest prestisjefylte rødviner.

Sentralplatået, som omfatter regioner som Castilla-La Mancha, er en stor sentral slette i Spania. Her produseres det en betydelig mengde vin, og det legges stadig større vekt på kvalitet.

Andalusia, som ligger i Sør-Spania, er kjent for sine søte og forsterkede viner, som for eksempel den berømte sherryen.

Balearene og Kanariøyene har en unik vinproduksjonstradisjon, påvirket av klimaet og det vulkanske jordsmonnet.

Belgia, som er kjent for øl, pommes frites og sjokolade, har også en mindre kjent vinproduksjonstradisjon. Vinproduksjonen har røtter helt tilbake til romertiden, men har opplevd opp- og nedturer på grunn av hendelser som «den lille istiden», innføringen av poteten og verdenskrigene. Den belgiske vinproduksjonen fikk et oppsving etter andre verdenskrig, men det var først fra 1990-tallet og utover at avansert teknologi og forskning førte til en betydelig økning i produksjonen, som passerte én million liter i 2015. De belgiske vingårdene er generelt små og produserer hovedsakelig musserende vin (45 %) og hvitvin (41 %). Det har vært økende fokus på klimaresistente sorter som Johanniter og Solaris, og på bærekraftig praksis. Klimaendringene har bidratt til å utvide vindyrkingen, og vinmarksarealet har økt fra 72 hektar i 2012 til 343 hektar i 2023. Smaken av belgiske viner har utviklet seg fra sitrusnoter til eksotiske smaker som litchi og ananas, selv om uregelmessige klimatiske forhold fortsatt byr på utfordringer. De viktigste vinproduserende regionene i Belgia ligger hovedsakelig i de sørlige og østlige delene av landet, der klimaet er mer gunstig for vindyrking. De viktigste regionene er

1. Vallonia
2. Flandern
3. Brussel og omegn

Vallonia, som ligger i den sørlige delen av Belgia, er en voksende vinregion med et kontinentalt temperert klima og et økende fokus på vinkvalitet. Regionen er kjent for å produsere både musserende viner og stille viner, både hvite og røde.

Flandern, som ligger i den nordlige delen av Belgia, har en relativt ny, men dynamisk vinproduksjon, kjent for musserende viner av høy kvalitet og aromatiske hvitviner. Regionen kjennetegnes av sin innovative tilnærming og bruk av resistente sorter.

Brussel-regionen og de omkringliggende områdene har en vinproduksjonstradisjon med fokus på småskalaproduksjon av høy kvalitet, ofte knyttet til den lokale historiske og kulturelle arven.

Vindyrking i Luxembourg har eldgamle røtter, helt tilbake til romertiden, da vinplanten ble introdusert for lokalt forbruk og handel langs Mosel-elven. I middelalderen utvidet munkene vinmarkene og innførte avanserte teknikker, noe som la grunnlaget for vinindustrien. På 1800-tallet ble vinmarkene ødelagt av vinlusepidemien, men resistente sorter gjorde at vinmarkene kom seg på fote igjen. I 1991 fikk Luxembourgs musserende viner et løft med etableringen av betegnelsen Crémant de Luxembourg, noe som styrket regionens internasjonale profil. Moseldalen, med sitt halvkontinentale klima og varierte jordsmonn, er hjertet i Luxembourgs vinproduksjon.

Moseldalen i Luxembourg er et av landets mest prestisjefylte og historiske vinområder, og ligger langs Mosel-elven, som renner gjennom Frankrike, Tyskland og Luxembourg. Området er kjent for å produsere friske og aromatiske hvitviner, i tillegg til musserende viner av høy kvalitet.

Norge, som tradisjonelt har vært kjent for sitt spektakulære landskap og barske klima, er i ferd med å bli et nytt foregangsland for vindyrking. Selv om vinproduksjonen i Norge fortsatt er i en tidlig fase, har klimaendringene, sammen med besluttsomheten til både lokale og internasjonale pionerer, gjort det mulig å skape og utvikle en vinindustri i et land som tidligere ble ansett som uegnet for vindyrking. Denne casestudien undersøker hvordan klimaendringene har skapt nye muligheter for vindyrking i Norge, og hvordan det norske vinmiljøet utnytter disse forholdene.

Frankrike er et av de historisk sett mest betydningsfulle vinproduserende landene i verden, med en vindyrkingstradisjon som går helt tilbake til romertiden. Landets varierte klima, terroir og århundrer med vinproduksjonsekspertise har gjort det til en global referanse for kvalitetsviner. Frankrike er hjemsted for noen av de mest prestisjefylte vinregionene, som Bordeaux, Burgund og Champagne, og har bidratt til utviklingen av mange klassiske druesorter, deriblant Cabernet Sauvignon, Merlot, Chardonnay og Pinot Noir. Fransk vindyrking har utviklet seg gjennom århundrene, og har overvunnet utfordringer som phylloxera på 1800-tallet og økonomiske kriser, men er fortsatt en hjørnestein i den globale vinproduksjonen. I dag er Frankrike en av verdens største vinprodusenter, med over 750 000 hektar vinmarker. Franske viner er beskyttet av Appellation d’Origine Contrôlée (AOC)-systemet, som sikrer høye standarder for kvalitet og autentisitet.

De viktigste vinregionene i Frankrike er

Portugal har en rik vinhistorie som går helt tilbake til antikken, med vinproduksjonstradisjoner påvirket av fønikerne, romerne og maurerne. Landet er kjent for sitt mangfoldige jordsmonn, sine stedegne druesorter og unike vinfremstillingsteknikker. Portugal har fått internasjonal anerkjennelse for sine sterkviner, særlig portvin og Madeira, men de siste tiårene har også bordvinene høstet anerkjennelse verden over. Portugal satser sterkt på kvalitet og innovasjon, og produserer viner som spenner fra friske, aromatiske hvitviner til kraftige, strukturerte rødviner. I dag har landet rundt 250 000 hektar med vinmarker, og et bredt utvalg av mikroklimaer og jordsmonn bidrar til vinenes særegne egenskaper.

De viktigste vinregionene i Portugal er

Vinproduksjonen i Sør-Afrika har en historie som går tilbake til 1600-tallet, da nederlandske nybyggere under ledelse av guvernør Jan van Riebeeck plantet de første vinstokkene i 1659 i Kapp det gode håp-regionen. Det gunstige klimaet og det varierte jordsmonnet gjorde det mulig å utvikle vindyrking, og til å begynne med ble det produsert vin til lokalt forbruk og for å forsyne skip som reiste østover. Det var imidlertid på 1700-tallet at sørafrikanske viner begynte å bli berømte, særlig på grunn av kvaliteten på bordviner og hetviner som muskatvin og portvin. På 1800-tallet møtte sørafrikansk vindyrking utfordringer som phylloxera, men vinproduksjonen fortsatte å vokse med introduksjonen av europeiske druesorter som Cabernet Sauvignon og Chardonnay. Etter apartheidregimets avskaffelse i 1994 fikk vindyrking i Sør-Afrika et oppsving, med en sterk satsing på kvalitet, innovasjon og bærekraft. Moderne vinfremstillingsteknikker og forbedringer i vinmarksforvaltningen har ført til noen av de beste vinene på det afrikanske kontinentet. I dag er Sør-Afrika en av verdens ledende vinprodusenter, med rundt 100 000 hektar vinmarker spredt langs Atlanterhavskysten og i innlandet. Det varierte klimaet og jordsmonnet gjør det mulig å dyrke et bredt spekter av druesorter, fra friske, fruktige hvitviner til fyldige, strukturerte rødviner.

De viktigste vinregionene i Sør-Afrika er

Vinproduksjonen i Chile har røtter tilbake til kolonitiden, da spanjolene ankom landet på 1500-tallet og innførte vindyrking. De første vinmarkene ble plantet av de spanske koloniene i de sentrale dalene, der det gunstige klimaet og det fruktbare jordsmonnet gjorde at vindyrking kunne blomstre. I løpet av de neste århundrene ble den chilenske vinproduksjonstradisjonen styrket, også takket være import av europeiske druesorter som Cabernet Sauvignon, Merlot og Pais, som passet perfekt til de lokale forholdene. På 1800- tallet, med Chiles uavhengighet og økonomiske ekspansjon, gikk chilensk vindyrking inn i en vekstfase, godt hjulpet av europeiske vinproduksjonsteknikker og kunnskap, særlig fra Frankrike. Chilensk vindyrking gjennomgikk imidlertid en periode med stagnasjon gjennom store deler av 1900-tallet, først og fremst på grunn av manglende investeringer og begrenset druesortdiversifisering. Det var først på 1980- og 1990-tallet at Chile begynte å fremstå som en av verdens fremste vinprodusenter, takket være innføringen av moderne vinfremstillingsteknikker, diversifisering av druesorter og mer bærekraftig praksis. Landet fikk internasjonal prestisje takket være kvaliteten på vinene sine, med et sterkt fokus på internasjonale sorter, men også en gjenoppdagelse av lokale sorter. I dag er Chile en av verdens største vineksportører, takket være de unike klimatiske forholdene og de mange ulike terroirene som gjør det mulig å dyrke et bredt spekter av druer.

De viktigste vinregionene i Chile er:

Vindyrking i Australia har en relativt ung historie sammenlignet med andre vinproduksjonstradisjoner verden over, men landet har raskt fått prestisje for kvaliteten på vinene sine. Druedyrking ble introdusert av britiske nybyggere i 1788, da det første skipet lastet med vinstokker ble brakt til den nye verden. De første vinmarkene ble plantet i Sydney, men vindyrking begynte å blomstre i de sørligere delene av landet, blant annet i Hunter Valley. På 1800-tallet utviklet australsk vindyrking seg videre takket være import av europeiske druesorter og avanserte vinfremstillingsmetoder, noe som gjorde det mulig å produsere viner av høy kvalitet. I det neste århundret ekspanderte vinindustrien, også takket være innvandring av europeiske vinprodusenter som brakte med seg ny kunnskap og nye teknikker. I løpet av 1900-tallet gjennomgikk australsk vindyrking en betydelig forandring, og gikk mer over til masseproduksjon. Siden slutten av 1980-tallet har det imidlertid vært en gjenoppblomstring av interessen for kvalitet, med et sterkt fokus på innovative druesorter og metoder. Australsk vindyrking har tatt i bruk et bredt utvalg av internasjonale druesorter, som Shiraz, Cabernet Sauvignon og Chardonnay, og har utviklet sin egen særegne stil som har gjort vinene høyt ansett internasjonalt. I dag er Australia en av verdens ledende vinprodusenter, med et stort utvalg av vinregioner som byr på et usedvanlig stort mangfold av klima, jordsmonn og vinstiler.

De viktigste vinregionene i Australia er:

Vinproduksjonen i California har en relativt ung historie, men den ble raskt en av de viktigste og mest innflytelsesrike i verden. Dyrking av vinranker ble introdusert av spanske misjonærer på 1700-tallet, da fader Junípero Serra i 1769 grunnla den første misjonen i San Diego og begynte å plante vinmarker for å produsere vin til messen. De spanske misjonærene fortsatte å utvide vinmarkene langs California-kysten, og vindyrking utviklet seg langsomt i misjonene, selv om den til å begynne med var begrenset til religiøse formål. På 1800- tallet, med ankomsten av europeiske immigranter, særlig fra USA og Italia, gjennomgikk vindyrking i California en betydelig utvikling. Disse nye vinprodusentene brakte med seg europeiske druesorter og avanserte vinfremstillingsmetoder. California begynte å produsere viner for kommersielt forbruk, og de mest lovende vinregionene, som Napa Valley og Sonoma Valley, ble identifisert. På slutten av 1800-tallet vokste vinindustrien, men ble også preget av den ødeleggende phylloxera-epidemien, som ødela store deler av de californiske vinmarkene. Men vindyrkingen i California stoppet ikke opp. Industrien kom seg raskt på fote igjen takket være poding av vinstokker på vinlusresistente amerikanske røtter. På 1900-tallet, med innføringen av moderne teknologi og et økende fokus på kvalitet, begynte California å bli internasjonalt berømt for sine viner. Vinindustrien blomstret og diversifiserte seg, med særlig fokus på å produsere røde viner som Cabernet Sauvignon, Pinot Noir og Zinfandel, i tillegg til hvite sorter som Chardonnay og Sauvignon Blanc. Internasjonal eksponering, som den berømte Paris Tasting i 1976, bidro til å befeste Californias rykte som en av verdens beste vinregioner. På 1900-tallet eksploderte vinproduksjonen, samtidig som det ble et økende fokus på bærekraft og miljøvennlige dyrkingsmetoder. I dag er California den største vinprodusenten i USA og en av verdens ledende vinprodusenter, med en rekke ulike vinregioner og et bredt spekter av stilarter, fra robuste, strukturerte viner til friske og aromatiske viner.

De viktigste vinregionene i California er:

Fisar, Il Sommelier, volume 2° livello.
www.quattrocalici.it

Ekstra ressurser for in-deep level:
www.federdoc.com
www.wsetglobal.com

Harding J., Robinson J., Thomas Q.T., (2023), World Atlas of Wine

Klima refererer til de gjennomsnittlige atmosfæriske forholdene, målt gjennom fjernmåling fra satellitter eller direkte målinger, som forekommer på lang sikt (omtrent tretti år) i et gitt område. Avhengig av hvor stort område det er snakk om, kan vi skille mellom makroklima, mesoklima og mikroklima.

Klimaendringer er en endring av klimaets normale tilstand, identifisert gjennom statistiske simuleringsmodeller og paleoklimatiske studier (paleoklimatologi er den vitenskapelige disiplinen som studerer jordens klima og dets variasjoner gjennom planetens lange historie), som vedvarer i en lengre periode (flere tiår eller mer). Disse endringene kan skyldes naturlige årsaker (interne eller eksterne, inkludert modulering av solsykluser og vulkanutbrudd) eller kunstige årsaker som endrer sammensetningen av atmosfæren.

Klimaendringer refererer til langsiktige endringer i jordens klimasystem, inkludert variasjoner i temperaturer, nedbørsmønstre, hyppigheten av ekstreme værhendelser og andre klimatiske parametere. Disse variasjonene kan forekomme over tiår, århundrer eller årtusener.

På global skala kjennetegnes klimaendringene i dag av en rask oppvarming av planeten. Dette fenomenet tilskrives den økte konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren, en effekt som forsterkes av menneskelig aktivitet.

De viktigste årsakene til klimaendringene kan deles inn i:

Ifølge FNs klimapanel (IPCC) har den globale gjennomsnittstemperaturen steget med ca. 1,1 °C sammenlignet med  førindustrielle   nivåer   (1850-1900). Året 2023 var blant de varmeste som noensinne er registrert, med ekstreme hendelser som rekordvarme hetebølger i Europa og Nord-Amerika.

Konsentrasjonen av CO₂ oversteg 420 ppm (parts per million) i 2023, et nivå som ikke har vært nådd de siste 800 000 årene. CO₂ er imidlertid ikke den eneste drivhusgassen som er ansvarlig for den globale oppvarmingen. Andre drivhusgasser er til stede i mindre mengder, men kan ha en mye sterkere oppvarmingseffekt.

For eksempel sto metan (CH₄) for 12 % av EUs klimagassutslipp i 2021. I tillegg kan menneskeskapte gasser, som for eksempel fluorholdige gasser som brukes i industrien, ha en global oppvarmingseffekt som er tusenvis av ganger sterkere enn CO₂.

Drivhusgasser forekommer naturlig i atmosfæren, men menneskelige aktiviteter bidrar i betydelig grad til akkumuleringen av dem.

Figur 2 – Årlig gjennomsnittlig CO₂-konsentrasjon (ppm) i atmosfæren.

Isen i Arktis krymper med 13 % per tiår. I 2023 nådde havisutbredelsen et av de laveste nivåene som er registrert.

Issmeltingen på Grønland og i Antarktis bidrar til å øke havnivået, som har steget med omtrent 20 cm siden 1900.

Figur 3 – Årlig istap eller isøkning i meter på Grønland.

Kartet viser det årlige tapet eller tilveksten av is på Grønland i meter. De lyseblå områdene indikerer en svak økning, mens de oransje, røde og lilla områdene viser tapene, fra de minste til de mest betydelige (opptil 10 meter per år langs kysten).

© Smith et al. |Science

Figur 4 – Årlig istap eller isøkning i meter i Antarktis.

Kartet viser det årlige tapet eller tilveksten av is i Antarktis i meter. De lyseblå områdene indikerer en svak økning, mens de oransje, røde og lilla områdene viser hvor store tapene er, fra mindre til mer betydelige (opptil 10 meter per år langs kysten).

© Smith et al. |Science

Ekstreme værhendelser er atmosfæriske fenomener som oppstår med eksepsjonell eller uventet intensitet sammenlignet med det som er normalt i et gitt geografisk område. De er vanligvis forbundet med spesielt alvorlige meteorologiske forhold og kan ha betydelige konsekvenser for territoriet, folkehelsen, økonomiske aktiviteter, miljøet og samfunnet som helhet. Hetebølger, orkaner og styrtregn har blitt hyppigere og mer intense på verdensbasis.

Som Il Bo Live fra universitetet i Padova (det offisielle nettmagasinet til universitetet i Padova) fremhever, var 2023 et symbolsk år for den økende intensiteten og hyppigheten av ekstreme klimahendelser, noe som understreker de stadig mer håndgripelige konsekvensene av klimaendringene på global skala. Noen av de mest betydningsfulle hendelsene inkluderer:

Rekordhøye globale temperaturer: De første dagene i juli 2023 ble det registrert de høyeste globale gjennomsnittstemperaturene som noensinne er dokumentert, med en topp på 17,23 °C den 6. juli. Hele juli måned 2023 ble anerkjent som den varmeste noensinne, med en global gjennomsnittstemperatur som var 1,54 °C høyere enn i førindustriell tid.

• Oppvarming av Middelhavet: I løpet av sommeren nådde overflatevannet i Middelhavet temperaturer på opptil 30 °C, noe som oversteg gjennomsnittet for juli med mer enn 5 °C, med alvorlige konsekvenser for de marine økosystemene.
• Klimaavvik i Sør-Amerika: Til tross for at det er vinter på den sørlige halvkule, opplevde Sør-Amerika en hetebølge uten sidestykke, noe som understreker uregelmessighetene i dagens klimamønstre.
• Ekstreme hendelser i Italia: I 2023 var Italia vitne til en rekke unormale meteorologiske fenomener, blant annet betydelige skybrudd i Lombardia, ødeleggende oversvømmelser som den i Emilia- Romagna og gjentatte hetebølger som hovedsakelig rammet de sentrale og sørlige regionene mellom juli og august.

Disse hendelsene, som en gang ble ansett som eksepsjonelle, er i ferd med å bli den «nye normalen» på grunn av klimaendringene. Ifølge den siste synteserapporten fra FNs klimapanel vil en person som er født i 2020, ha mye større sannsynlighet for å oppleve ekstreme hendelser sammenlignet med besteforeldrene deres, som ble født på 1950- og 1960-tallet.

Videre understrekes det at klimaendringene ikke fører til at det oppstår nye meteorologiske fenomener, men at de øker hyppigheten og intensiteten betydelig. Det betyr at hendelser som hetebølger og oversvømmelser, selv om de alltid har eksistert, nå forekommer oftere og med større alvorlighetsgrad.

https://www.focus.it/ambiente/natura/scioglimento-dei-ghiacci-le-perdite-degli-ultimi-16-anni
https://www.benjerry.it/whats-new/2020/11/extreme-weather-events
https://ilbolive.unipd.it/it/news/scienza-ricerca/dati-riscaldamento-globale-italia-2024-altro-anno
www.unric.org

Ekstra ressurser for in-deep level:

Poni S., Progettare e gestire il vigneto sostenibile in un’era di cambiamento climatico.
Dottori C., Come vignaioli alla fine dell’estate. L’ecologia vista da una vigna.
https://www.europarl.europa.eu/topics/it/article/20180703STO07123/statistiche-sul-cambiamento-climatico-in-europa
https://www.ipcc.ch/
https://www.ispionline.it/it/pubblicazione/fact-checking-i-cambiamenti-climatici-10-grafici-32170